stempel

Jeg lærer fremdeles ingenting av å snakke fra levra jeg. Noen ganger er det så håndgripelig, hvordan ordene mine kan være et slag i ansiktet ditt. Det er ikke fysisk, og jeg lurer et øyeblikk på om dette er selveste arven.

Men det finnes så mange ting jeg ikke kan kontrollere. Dette er en av dem. Ansiktsuttrykket ditt forteller meg det jeg trenger å vite. Jeg har uendelige valgmuligheter. Men jeg håper du ser at jeg alltid velger å forklare. Kan hende det ikke hjelper hver gang, men det er i hvert fall ekte.

hverdag hver dag

Å passere hverandre på badet om morgenen har blitt en vane, vi danser ringer rundt hverandre og forsøker å ikke være i veien.

Det er noe veldig fint i det, selv om det høres komplisert ut.

Noen dager kan jeg bli så irritert av den minste ting. De fleste dager er jeg bare takknemlig.

pride

Nå er det straks juni, og pridemåned.
Og jeg synes det er forferdelig å måtte innrømme at jeg gruer meg litt, jeg.

I fjor var første gang jeg kjente på den følelsen, og det betyr at jeg har vært enormt heldig og privilegert mesteparten av livet. Så sjelden har jeg måttet forholde meg til negative reaksjoner og holdninger at det oppleves rystende når det nå skjer. Kanskje har jeg vært bedre til å ignorere det før, til å lukke øynene og ørene, late som ingenting. Og det har kanskje også vært mindre synlig, det som nå blomstrer opp i alle kommentarfelter rundt om i forkant av juni, og i økende grad gjennom måneden.

Jeg har aldri skammet meg over den jeg er, men nå føler jeg på en kollektiv innvending som gjør at jeg krymper og blir liten.
Det startet i juni 2022, og forrige juni kom det plutselig veldig nært da noen stjal prideflagget utenfor tre ganger, ringte på og stakk av midt på natten, og kastet egg på huset vårt.

Da jeg var liten var ikke homofili et tema. Kritikerene vil gjerne at ting skal være mer sånn nå også, MÅ vi snakke om det hele tiden da? Holder det ikke nå egentlig, har vi ikke fått på plass det vi trenger av rettigheter? Spesielt mange kommenterer at de ikke er MOT homofili, bare de ikke får det trykket ned i halsen liksom. Men det er ingen som forsøker å trykke noe ned i halsen din. Vi er plutselig bare litt mer synlige, akkurat som du har vært hele livet. Gjerne for å sørge for at de som er som oss slipper å vokse opp med følelsen av å være så utrolig alene. Det gjør mye med en person, å føle det sånn. Det gjelder alle grupper mennesker, uansett hvem du er.

Vi har ikke stjålet regnbuen, men symbolikken i prideflagget understreker både glede og glede i mangfold. Vi kommer ikke til å reise rundt og foreslå pålagt heising av flagg. Men kan ikke de som gjerne vil det få lov? Er ikke forbud noe ganske annet enn pålegg?
Og før du går ut i kommentarfeltene med den kritiske hatten på, kan du ikke bli med oss til pridefestivalene først? Kan du ikke kjenne litt på samholdet, gleden, latteren, dansen, på hvor enormt rørte vi blir av å kjenne at vi får være oss selv, helt frie? Hvor godt det føles med en pause fra stygge og sårende kommentarer vi ikke kjenner oss igjen i?
Du kan få telle hvor mange nakne mennesker du ser, og sammenligne det med totalen. Kanskje du ser én fyr med lærsele og bar overkropp, kanskje du ser tre med hundemasker på. Men de bare går der de også, og barna roper “Se, der er Batman!”

Jeg har vært skeiv hele livet. Det skjedde ikke plutselig en dag, i voksen alder. Det kunne ikke vært annerledes, og det skjedde åpenbart ikke på grunn av ekstern innflytelse - jeg hadde aldri hørt om lesbiske før jeg så Fucking Åmål på kino som 13-åring og måtte gjøre mitt ytterste ovenfor vennene mine for å skjule hvor ekstremt fantastisk det føltes å plutselig forstå meg selv og mine følelser. Representasjon betyr mye for oss som har følt oss annerledes fra start.

Det er ingen av oss som vil inn i barnehager og skoler for å lære barn å være homofile, og ei heller om sex. Det er ikke det livene våre handler om. Det handler om aksept, om kjærlighet, om frihet, og om familiene våre. Våre barn ønsker bare å bli akseptert for den de er, akkurat som oss. Og det er vårt ansvar å lære dem det.

De som oss, altså vi, vi eksisterer uansett om vi blir akseptert eller ei. Men å kjenne på den utryggheten som plutselig blir mer og mer fremtredende i våre liv, det gjør det mye vanskeligere.

Å elske er en menneskerett.
Men kanskje menneskerett ikke er så viktig lenger.

ingenting

Når man prøver å finne ut av hvordan man skal sette ord på den følelsen. Av at ingen andre ser akkurat det du ser, det er noe man ikke helt kan forklare, det er ikke vanlig det der.
Du forstår kanskje ikke alt, men du forstår oss. Det er i de små tingene og ikke i de store, det tok tid å fatte at det er hele forskjellen. Alle de små tingene som beveger et gigantisk tannhjul, om de ikke var der var jeg ingenting. Og derfor er du alt.

halvdel

Jeg ser deg fra bussvinduet, du er liksom altfor langt frem sånn du alltid er, litt på tå og speider i feil retning selv om bussen er ganske vanskelig å gå glipp av. Jeg samler tingene mine og hopper av, har mest lyst til å hoppe inn i armene dine. Men jeg nøyer meg med å klemme deg hardt inntil meg, og kjenner at jeg elsker måten du sier “Åh.” på, som om du har ventet på meg hele livet.

Jeg smugkikker på deg der du sitter i sofaen med avisen i fanget og blar med rynket panne. Det lukter kaffi, og jeg har fått en kopp i hånden, jeg later som om jeg følger med på møtet mitt men jeg klarer ikke helt la være av å se din vei. Du titter opp og smiler, hjertet mitt banker så hardt at jeg er sikker på at du kan høre det.

Måten du passer på meg til jeg befinner meg i en samtale gjør meg trygg. Du snur deg ikke vekk og plukker opp en annen tråd før du er sikker på at jeg er OK. Men selv om jeg snakker med en annen, distraherer du meg jevnlig. Jeg snur meg og ser hvordan alle følger ordene dine, du har scenen. Men du er ikke klar over hvilken effekt du har på andre.

Du er redd du har foreslått noe jeg ikke har lyst til, og du sjekker og dobbeltsjekker. Men jeg elsker å være del av ditt liv og din hverdag. Jeg vil gjøre alt med deg, og jeg vil møte alle. Jeg vil definitivt bade. Du er dramatisk, sier du. Men realiteten er at du er den mest engasjerte personen jeg kjenner. Jeg vil passe på deg tilbake, du får komme opp stigen først.

På andre siden av bordet er det vanskelig å ense andre enn deg. Det er det alltid, men jeg har den beste utsikten her og det er bare oss. Du lyser opp rommet, det er en klisjé. Men jeg klarer ikke ta øynene vekk fra deg.

Vi går hånd i hånd mot avskjed, og du sier at det egentlig bare er mine kvaliteter som utfyller deg, ikke omvendt. Jeg må riste på hodet, tenker oi, har jeg virkelig vært så dårlig på å vise deg at du er min bedre halvdel?

usagt

Ansiktet ditt i det mørke bråkete rommet forteller meg at du ikke er klar for denne dagen. Du biter tennene sammen likevel, du smiler når du må.

Du lager kaffi, du smører, du dekker på, du sukker inni deg lydløst når jeg forsvinner inn i dusjen. Du står stødig i gangen og kjenner lyden mellom tinningene, den slår inn veggene og bena svikter, men du står.

Annenhver nedsmelt og eventyr. Hjernen min jobber 120km/t og jeg kan snerre og glefse, men biter ikke. Jeg gjør ikke det, for det fortjener du ikke. Inni meg kjenner jeg geléklumpene sklir gjennom, inn i samvittigheten, selv om de ikke trenger det.

Hvis tårnet raser, begynner vi på nytt. Blokk oppå blokk, vi bygger oss opp igjen, og det er noe vi har. For det meste usagt, men du vet jo det?

neste år

“Du får se neste år.”

Og jeg visste ikke da at jeg fikk se hver eneste dag hele året.

nå

Noen ganger blir jeg redd for å glemme å sette pris på nå fordi jeg ser sånn frem til livet vårt sammen.

Tenk om jeg bruker hele livet på å se frem til det?

om du ikke visste det

Alt som hender nå kommer til å være de bitene vi husker. Om fem år, ti, uansett hvor vi er, vi kommer til å huske alt det første.

Altoppslukende, utforskingen, den dirrende spenningen. De dagene vi aldri stod opp i det hele tatt. Hvordan det føltes da vi var nytt. Enten vil vi savne det, eller være takknemlige for det. Men det er nå, dette. Den beste delen. Enten blir det bedre eller det blir verre, men likevel er dette best.

Trykker på snooze. Fordi vi kan.

søvn

Striper av lys glir over veggene i takt med bilene utenfor. Jeg kommer ikke til å savne det, men de gjør det lettere å finne ansiktet ditt mens øynene mine vender seg til mørket. Du, i din egen boble, du hører ikke bilene sukke forbi. Ansiktet ditt er så fredelig, foruten en liten bekymret rynke mellom brynene.

Jeg må holde meg fra å røre ved kinnet ditt, da vet jeg du våkner. Til og med når jeg smyger armen min tilbake rundt midjen din klemmer du hånden min lett og kommer nærmere.

Det er rart når jeg ikke kan lese noe i ansiktsuttrykket ditt. Det er bare rolig, ingen tanker eller bekymringer. Jeg liker å forstå deg uten ord. Men nå gjør du meg også rolig. Jeg kan sove videre, for du er her.

donte

Et ord jeg aldri før hadde hørt. Et ord som ikke har definisjon om man søker det opp på internett, men en artikkel om livet til fjells fra i vår. Et familieord, i bunn og grunn. Nå har det blitt ett av mine favoritter.

Det finnes generasjoner som har dontet, ordnet og pyntet, gjort sitt for at alle skulle ha det bra. Som har gitt konseptet fra seg i arv.

Kanskje i blant ble det donting heller enn kjærlighet. Men kanskje er det mest kjærlighet i dontingen.

Alt jeg vet er at hver gang jeg ser på jordbærplanten min tenker jeg på deg.

kantina

Skolebygget er mer slitent på utsiden enn det føles på innsiden. Jeg tenker litt på det i det jeg slenger meg av siste trappetrinn og svinger mot høyre. Det er på en måte høyt og luftig der, men samtidig helt ordinært. Den lange disken halvfull av ymse skalker med brunost og slappe vafler er antagelig godt brukt, men steril nok til å føles tidløs.

Jeg plukker opp en skogsbæryoghurt og slentrer mot bordet der Morten sitter. Han har tatt med den vanlige ost og skinke med grillkrydder og kjørt den en runde i mikroen. Det fristet ikke helt i dag kjenner jeg. «Nåh, ble det veggetar i dag ra?» erter han og flirer av seg selv. Jeg skreller lokket av og dypper plastskjeen møysommelig ned i midten, trekker den opp igjen og stapper den ettertenksomt i munnen.

Da jeg ser opp igjen, ser jeg rett på deg. Du sitter på andre siden av rommet og blikkene våre treffes samtidig. Du skjærer en snodig grimase og løfter hånden lett, litt nølende. Jeg smiler og vinker tilbake. Forstår ikke helt hvorfor du alltid har virket så kjent, det er akkurat som om jeg burde vite hvem du er. De øynene er det noe med, tenker jeg.

Minutter senere hiver jeg det tomme begeret i søppelet og er på vei ut til toalettene. «Hei!» hører jeg bak meg. Du har også kommet ut i gangen, og vennene dine har snudd andre veien, ned til hallen igjen. «Jeg må alltid sjekke tennene etter skogsbæryoghurt.» sier jeg, rynker på brynene og rister på hodet av meg selv. Hva i alle dager var det? Du hever bare dine bryn litt, og smiler avventende. Herregud, så teit. «Ja, hei mener jeg!» sier jeg og ler klønete.

Vi går inn på toalettene sammen, jeg smiler overdrevent til speilet og du går inn i en bås. «Har du hatt en bra helg?» sier du for høyt mens du drar ut for mye toalettpapir for å kamuflere lyden. Jeg forteller om jobb. Du var bare hjemme sier du i det du stiller deg ved siden av meg og vasker hender. «Du, kanskje du vil ta en kaffe senere?» prøver jeg. Jeg er så nysgjerrig. Du svarer at du kan, at vi kan dra inn til byen. Jeg spør om du har vært på One Hand Clapping, og du rister på hodet. «OK, da må vi dit og du må få den største cappuccinoen i byen.» ler jeg. «Sees klokka to?»

re: søndag

“Søndager? Utrolig oppskrytt konsept.”

sa jeg og blåste hardt ut mellom smale lepper. Pfff. Hun visste ikke at jeg hadde ventet på søndag hele livet. Men det kom aldri noen søndag, og jeg gav opp.

Det var lett å tenke at det kanskje var en slags uoppnåelig drøm jeg hadde forestilt meg, sånn man ofte gjør. For å sørge for selvsabotasje, passe på at ingenting noensinne er bra nok.

Men så var det så enkelt. Det var bare kyss, og kos på armen. Lukten av kaffi, og hun som blar i en avis. Et snik-kyss i nakken ved kjøkkenbenken. Å høre på radio sammen ved frokostbordet. En quiz i sengen. Kyssepause på vei hjem. Travelt utravelt. Evig musikk.

Men så var det deg.

overtrøtt

«Ja, det viktige her er å brekke ned informasjonen sånn at vi klarer å gripe an oppgaven på fornuftig vis.» sa jeg alvorlig. Jeg rynket på brynene, studerte skjermen med smale øyne. Leste høyt.

«Det handler jo mest om erfaringen, alliansen, kunnskapen.» oversatte jeg fra notatene på engelsk. «Deres prinsipler… prinsipler?» Ansiktet mitt sprakk, hun hveste skarpt og knakk sammen over bordet. Jeg gjemte ansiktet i hendene og lente meg ned mot bordplaten selv, kroppen min ristet ukontrollerbart, men det kom ingen lyd. Tårene spratt ut av øynene mens jeg kjempet for å trekke pusten.

Det tok fem minutter før vi kom til hektene igjen, vi leste videre med gjenfunnet målsetning. «Ambitinos!!!» utbrøt hun plutselig, og vi lo i fem minutter til mens vi planla små figurer med sombrero og instrumenter på t-skjorter, og en barnebok om prinsiplene.

Jeg innser ironien i å påpeke overtrøttheten langt over midnatt. Det er mulig jeg bør sove litt mer, men jeg har ikke tid til det midt i all denne fordypningen i deg.

krise

Det har vært sånn alltid, så jeg er vant til det nå. Det at hjernen min krisemaksimerer. Jeg pleier ikke tenke så mye over det, det bare ligger der som en alarm som har lyden skrudd ned. Så man bare kan sove videre, om man vil. Men innimellom kjenner jeg at jeg blir litt sliten av den konstante lyden der.

Oi, nå dro hun for en halvtime siden. Hun skulle vært hjemme nå, men jeg har ikke hørt noe ennå? Jeg bare spør. Ingen svar. Ja vel, nå er hun død.

Hm, en lyd i babycallen, det lyser oransje. Lyset slukner, og lyden forsvinner. Bør jeg gå ut og se? Ja, for ungen er jo kidnappet.

En time har gått siden du svarte meg sist. Skal jeg sende en melding? Eller. Eller er det nå du er lei av meg?

bomberommet

Ah, der står den esken jeg leter etter. Jeg løfter en annen tung eske av lokket, og drar det av, det er jo her den må være.

Under eskene med sølvskjeer, en gammel dagbok og noen løse bilder ser jeg den oransje forsiden med den desidert verste fonten jeg har sett på lenge.

Jeg plukker den opp og ser på forsiden. Der er jeg jo. Det er snart 20 år siden, og det føles virkelig ikke sånn. Hun på bildet ser ut som meg, akkurat sånn jeg står her i boden. Jeg blar om, og der er jeg igjen. Elevrådet. Så neste side. Russestyret. Jeg er på siden etter det og. Russerevyen. Det hadde jeg nesten glemt litt, jeg som nesten ikke var på skolen men var del av alt. Klassebildet vårt husker jeg godt nok til å ikke trenge å bla dit. Årets bilde. Jeg husker vi var rimelig stolte.

Men det er ikke det jeg leter etter. Jeg blar noen sider ut. Hvor var hun? Der. 2ID. Jeg ser henne umiddelbart, og blir overrasket over hvordan det føles. Jeg forventet å smile litt, tenke at vi jo var små og rare da, kanskje le til og med. I stedet skyller en bølge av tristhet gjennom kroppen.

Hun er så søt. Og jeg tenker på alle de tingene som må ha bodd i hodet hennes, som hun aldri fortalte noen. Og på det hun har fortalt om hvordan hun følte seg da. Men mest av alt tenker jeg på hvor trist det er at jeg aldri fikk kjenne henne.

I et parallelt univers står vi i bomberommet på kinoen, jeg har tynne strimler lim på klærne og brannsår på fingrene. Banner litt mens jeg prøver å sette i en ny pinne i limpistolen. Hun sitter på huk og brekker opp lokket på et nytt spann. Når jeg går forbi henne mot «treet» vi har bygget i midten av rommet, sparker jeg borti penslene hun har lagt oppå en plastpose. Den ene lager en flekk i gulvteppet ved siden av, og jeg banner igjen. «Herregud, unnskyld!» sier jeg og bøyer meg ned for å samle dem sammen. Hun har allerede snudd seg rundt og jeg kræsjer klønete inn i skulderen hennes med pannen. Hun ler, og ser ned i teppet. Kinnene mine svir, jeg kjenner at jeg blir altfor varm.

Vi rydder og vasker halvhjertet av med en fille, blir enige om at teppet uansett er usannsynlig ekkelt fra før. «Vi går på samme skole, ikke sant?» spør hun. Det har ikke slått meg før nå at hun ser kjent ut, jeg er så dårlig på sånt. Alle ser kjent ut, og ingen ser kjent ut. Men vi gjør det. Hun viser meg ringen hun maler, og jeg skryter. Jeg viser henne treet jeg har maltraktert og hun ler. «Det kan være spindelvev» sier hun raust om limtrådene som pryder mesteparten av den grønne filten. Vi går opp i kiosken og kjøper vann sammen, og snakker i pausene. Hun blir med når Morten og jeg tester heliumtanken ute i gangen, og vi ler oss ihjel og synger mens folk rundt rister på hodet.

«Vi sees på mandag da.»

vent

Vent litt, tenkte jeg brått. Er dette så lurt? Er det feil tid og sted?

Er det ikke litt for komplisert egentlig? Blir det ikke veldig vanskelig? Eller kanskje lite konkret?

Kanskje du ikke engang liker meg. Kanskje jeg har tenkt du er noe du ikke er?

Kanskje vi ikke kjenner hverandre godt nok.

Det murrer i magen min, jeg prøver å holde fast i arket jeg har i hendene men det er tynt og skjelver som et løv. Hvor blir du av? Har du gått forbi? Finnes det en annen utgang her? Nei. Jeg vet jo det ikke gjør det. Rekker vi bussen?

Du kommer aldri rundt hjørnet. Jeg ser på føttene mine, har blitt litt klam i hendene. Men så. Der er du jo. Du ser på telefonen din, og så opp mot skiltene foran deg. Går i min retning og ser rett på meg, men ser meg ikke. Jeg må smile, du ser akkurat ut som deg.

Du går gjennom porten og snur i feil retning, ser deg forvirret rundt. Nå går du, tenker jeg. Småløper etter og veiver litt med hånden foran deg. «Hallo du!» sier jeg. Du ser på meg og kjenner meg ikke igjen, rynker pannen og ser vekk før du ser på meg igjen. Ansiktet ditt mykner opp i et slags sjokkert sammensurium av glede og overraskelse. Du ler og stopper opp, ser ned og holder hendene over ansiktet. «Nei!» sier du. «Hei!» sier jeg.

Smilet ditt er finere enn jeg visste. Jeg går helt bort og trekker deg inntil meg, det er både rart og kjent å holde rundt deg. Du lukter akkurat som jeg tenkte du skulle. Så slipper jeg deg sånn at jeg får se ansiktet ditt. Legger hendene mine på kinnene dine og tar sats. Leppene dine er myke og du står helt stille. Nå er du hjemme.

Jeg har glemt hva det var jeg tenkte på før du kom.

adjektiver

Du altså, sier jeg for tusende gang, etterfulgt av en strøm av beskrivende ord. Men selv mine egne ord begynner å kjede meg, det finnes ingen som yter deg rettferdighet innser jeg. For du altså.

Du er noe jeg ikke klarer å beskrive, du er en følelse som presser mot innsiden og truer med å rive meg i filler. Som om noen har ristet meg, og nå bobler det sammen til et overtrykk, det vil ut på et vis - men finner ikke veien. Jeg sier det er så mange ting jeg vil fortelle deg, men det som kommer ut beskriver ikke det som finnes inni.

Det var bare det.

kontrast

Jeg prøvde å finne ut om mangelen på lys var romantisk eller irriterende, tenkte altfor mye på hvor mett jeg var og på om kvelden ute hadde gjort huden min blank og klam som den lett kunne. Jeg tenkte på hvordan jeg stod og gikk, og på om du analyserte gangen min her og der som du hadde tenkt til.

Men da jeg snudde meg var armene dine strukket utover fra midten av kroppen din, og du fortalte meg om viktigheten av skulderarbeid som om det var det helt essensielt å vite. Kroppen din hoppet i takt med rytmene fra musikken, og du avbrøt deg selv med latter sporadisk og uhøytidelig. Det var toppen av hele det sjarmerende bildet du hadde lagt grunnlag for så langt, du som er så usikker og selvsikker på samme tid. Du vet at du er det jeg vil ha egentlig. Du tror du har skapt det, og vet ikke at du alltid har vært det. Det er ingenting som er mer sjarmerende enn akkurat det.

Jeg tar meg i å lure på hvem som har overbevist deg om at det var nødvendig i det jeg griper fatt i hendene dine og innrømmer at jeg aldri vil mestre skulderdans. Du tror ikke på meg, men skjønner at jeg har rett.

ord

Du lyser opp, ser jeg for meg. Spent og overrasket, du leser hastverket mitt med hastverk. Det er del av sjarmen, av det du liker ved mine ord.

De kommer som perler på snor, sier man visst. Og det stemmer jo. Jeg tenker på dine overveide og redigerte sammenfatninger, og lurer på hva som redigeres ut. Er det bare ordvalg og grammatikk? Eller stikker det dypere, som om meningen bak tankene ikke kommer like lett frem? Eller i større grad, etterhvert? «Kna». Betyr det noe?

Det er kanskje en god og dårlig idé samtidig, dette.