kantina
Skolebygget er mer slitent på utsiden enn det føles på innsiden. Jeg tenker litt på det i det jeg slenger meg av siste trappetrinn og svinger mot høyre. Det er på en måte høyt og luftig der, men samtidig helt ordinært. Den lange disken halvfull av ymse skalker med brunost og slappe vafler er antagelig godt brukt, men steril nok til å føles tidløs.
Jeg plukker opp en skogsbæryoghurt og slentrer mot bordet der Morten sitter. Han har tatt med den vanlige ost og skinke med grillkrydder og kjørt den en runde i mikroen. Det fristet ikke helt i dag kjenner jeg. «Nåh, ble det veggetar i dag ra?» erter han og flirer av seg selv. Jeg skreller lokket av og dypper plastskjeen møysommelig ned i midten, trekker den opp igjen og stapper den ettertenksomt i munnen.
Da jeg ser opp igjen, ser jeg rett på deg. Du sitter på andre siden av rommet og blikkene våre treffes samtidig. Du skjærer en snodig grimase og løfter hånden lett, litt nølende. Jeg smiler og vinker tilbake. Forstår ikke helt hvorfor du alltid har virket så kjent, det er akkurat som om jeg burde vite hvem du er. De øynene er det noe med, tenker jeg.
Minutter senere hiver jeg det tomme begeret i søppelet og er på vei ut til toalettene. «Hei!» hører jeg bak meg. Du har også kommet ut i gangen, og vennene dine har snudd andre veien, ned til hallen igjen. «Jeg må alltid sjekke tennene etter skogsbæryoghurt.» sier jeg, rynker på brynene og rister på hodet av meg selv. Hva i alle dager var det? Du hever bare dine bryn litt, og smiler avventende. Herregud, så teit. «Ja, hei mener jeg!» sier jeg og ler klønete.
Vi går inn på toalettene sammen, jeg smiler overdrevent til speilet og du går inn i en bås. «Har du hatt en bra helg?» sier du for høyt mens du drar ut for mye toalettpapir for å kamuflere lyden. Jeg forteller om jobb. Du var bare hjemme sier du i det du stiller deg ved siden av meg og vasker hender. «Du, kanskje du vil ta en kaffe senere?» prøver jeg. Jeg er så nysgjerrig. Du svarer at du kan, at vi kan dra inn til byen. Jeg spør om du har vært på One Hand Clapping, og du rister på hodet. «OK, da må vi dit og du må få den største cappuccinoen i byen.» ler jeg. «Sees klokka to?»
