stempel

Jeg lærer fremdeles ingenting av å snakke fra levra jeg. Noen ganger er det så håndgripelig, hvordan ordene mine kan være et slag i ansiktet ditt. Det er ikke fysisk, og jeg lurer et øyeblikk på om dette er selveste arven.

Men det finnes så mange ting jeg ikke kan kontrollere. Dette er en av dem. Ansiktsuttrykket ditt forteller meg det jeg trenger å vite. Jeg har uendelige valgmuligheter. Men jeg håper du ser at jeg alltid velger å forklare. Kan hende det ikke hjelper hver gang, men det er i hvert fall ekte.

kantina

Skolebygget er mer slitent på utsiden enn det føles på innsiden. Jeg tenker litt på det i det jeg slenger meg av siste trappetrinn og svinger mot høyre. Det er på en måte høyt og luftig der, men samtidig helt ordinært. Den lange disken halvfull av ymse skalker med brunost og slappe vafler er antagelig godt brukt, men steril nok til å føles tidløs.

Jeg plukker opp en skogsbæryoghurt og slentrer mot bordet der Morten sitter. Han har tatt med den vanlige ost og skinke med grillkrydder og kjørt den en runde i mikroen. Det fristet ikke helt i dag kjenner jeg. «Nåh, ble det veggetar i dag ra?» erter han og flirer av seg selv. Jeg skreller lokket av og dypper plastskjeen møysommelig ned i midten, trekker den opp igjen og stapper den ettertenksomt i munnen.

Da jeg ser opp igjen, ser jeg rett på deg. Du sitter på andre siden av rommet og blikkene våre treffes samtidig. Du skjærer en snodig grimase og løfter hånden lett, litt nølende. Jeg smiler og vinker tilbake. Forstår ikke helt hvorfor du alltid har virket så kjent, det er akkurat som om jeg burde vite hvem du er. De øynene er det noe med, tenker jeg.

Minutter senere hiver jeg det tomme begeret i søppelet og er på vei ut til toalettene. «Hei!» hører jeg bak meg. Du har også kommet ut i gangen, og vennene dine har snudd andre veien, ned til hallen igjen. «Jeg må alltid sjekke tennene etter skogsbæryoghurt.» sier jeg, rynker på brynene og rister på hodet av meg selv. Hva i alle dager var det? Du hever bare dine bryn litt, og smiler avventende. Herregud, så teit. «Ja, hei mener jeg!» sier jeg og ler klønete.

Vi går inn på toalettene sammen, jeg smiler overdrevent til speilet og du går inn i en bås. «Har du hatt en bra helg?» sier du for høyt mens du drar ut for mye toalettpapir for å kamuflere lyden. Jeg forteller om jobb. Du var bare hjemme sier du i det du stiller deg ved siden av meg og vasker hender. «Du, kanskje du vil ta en kaffe senere?» prøver jeg. Jeg er så nysgjerrig. Du svarer at du kan, at vi kan dra inn til byen. Jeg spør om du har vært på One Hand Clapping, og du rister på hodet. «OK, da må vi dit og du må få den største cappuccinoen i byen.» ler jeg. «Sees klokka to?»

bomberommet

Ah, der står den esken jeg leter etter. Jeg løfter en annen tung eske av lokket, og drar det av, det er jo her den må være.

Under eskene med sølvskjeer, en gammel dagbok og noen løse bilder ser jeg den oransje forsiden med den desidert verste fonten jeg har sett på lenge.

Jeg plukker den opp og ser på forsiden. Der er jeg jo. Det er snart 20 år siden, og det føles virkelig ikke sånn. Hun på bildet ser ut som meg, akkurat sånn jeg står her i boden. Jeg blar om, og der er jeg igjen. Elevrådet. Så neste side. Russestyret. Jeg er på siden etter det og. Russerevyen. Det hadde jeg nesten glemt litt, jeg som nesten ikke var på skolen men var del av alt. Klassebildet vårt husker jeg godt nok til å ikke trenge å bla dit. Årets bilde. Jeg husker vi var rimelig stolte.

Men det er ikke det jeg leter etter. Jeg blar noen sider ut. Hvor var hun? Der. 2ID. Jeg ser henne umiddelbart, og blir overrasket over hvordan det føles. Jeg forventet å smile litt, tenke at vi jo var små og rare da, kanskje le til og med. I stedet skyller en bølge av tristhet gjennom kroppen.

Hun er så søt. Og jeg tenker på alle de tingene som må ha bodd i hodet hennes, som hun aldri fortalte noen. Og på det hun har fortalt om hvordan hun følte seg da. Men mest av alt tenker jeg på hvor trist det er at jeg aldri fikk kjenne henne.

I et parallelt univers står vi i bomberommet på kinoen, jeg har tynne strimler lim på klærne og brannsår på fingrene. Banner litt mens jeg prøver å sette i en ny pinne i limpistolen. Hun sitter på huk og brekker opp lokket på et nytt spann. Når jeg går forbi henne mot «treet» vi har bygget i midten av rommet, sparker jeg borti penslene hun har lagt oppå en plastpose. Den ene lager en flekk i gulvteppet ved siden av, og jeg banner igjen. «Herregud, unnskyld!» sier jeg og bøyer meg ned for å samle dem sammen. Hun har allerede snudd seg rundt og jeg kræsjer klønete inn i skulderen hennes med pannen. Hun ler, og ser ned i teppet. Kinnene mine svir, jeg kjenner at jeg blir altfor varm.

Vi rydder og vasker halvhjertet av med en fille, blir enige om at teppet uansett er usannsynlig ekkelt fra før. «Vi går på samme skole, ikke sant?» spør hun. Det har ikke slått meg før nå at hun ser kjent ut, jeg er så dårlig på sånt. Alle ser kjent ut, og ingen ser kjent ut. Men vi gjør det. Hun viser meg ringen hun maler, og jeg skryter. Jeg viser henne treet jeg har maltraktert og hun ler. «Det kan være spindelvev» sier hun raust om limtrådene som pryder mesteparten av den grønne filten. Vi går opp i kiosken og kjøper vann sammen, og snakker i pausene. Hun blir med når Morten og jeg tester heliumtanken ute i gangen, og vi ler oss ihjel og synger mens folk rundt rister på hodet.

«Vi sees på mandag da.»