bomberommet
Ah, der står den esken jeg leter etter. Jeg løfter en annen tung eske av lokket, og drar det av, det er jo her den må være.
Under eskene med sølvskjeer, en gammel dagbok og noen løse bilder ser jeg den oransje forsiden med den desidert verste fonten jeg har sett på lenge.
Jeg plukker den opp og ser på forsiden. Der er jeg jo. Det er snart 20 år siden, og det føles virkelig ikke sånn. Hun på bildet ser ut som meg, akkurat sånn jeg står her i boden. Jeg blar om, og der er jeg igjen. Elevrådet. Så neste side. Russestyret. Jeg er på siden etter det og. Russerevyen. Det hadde jeg nesten glemt litt, jeg som nesten ikke var på skolen men var del av alt. Klassebildet vårt husker jeg godt nok til å ikke trenge å bla dit. Årets bilde. Jeg husker vi var rimelig stolte.
Men det er ikke det jeg leter etter. Jeg blar noen sider ut. Hvor var hun? Der. 2ID. Jeg ser henne umiddelbart, og blir overrasket over hvordan det føles. Jeg forventet å smile litt, tenke at vi jo var små og rare da, kanskje le til og med. I stedet skyller en bølge av tristhet gjennom kroppen.
Hun er så søt. Og jeg tenker på alle de tingene som må ha bodd i hodet hennes, som hun aldri fortalte noen. Og på det hun har fortalt om hvordan hun følte seg da. Men mest av alt tenker jeg på hvor trist det er at jeg aldri fikk kjenne henne.
I et parallelt univers står vi i bomberommet på kinoen, jeg har tynne strimler lim på klærne og brannsår på fingrene. Banner litt mens jeg prøver å sette i en ny pinne i limpistolen. Hun sitter på huk og brekker opp lokket på et nytt spann. Når jeg går forbi henne mot «treet» vi har bygget i midten av rommet, sparker jeg borti penslene hun har lagt oppå en plastpose. Den ene lager en flekk i gulvteppet ved siden av, og jeg banner igjen. «Herregud, unnskyld!» sier jeg og bøyer meg ned for å samle dem sammen. Hun har allerede snudd seg rundt og jeg kræsjer klønete inn i skulderen hennes med pannen. Hun ler, og ser ned i teppet. Kinnene mine svir, jeg kjenner at jeg blir altfor varm.
Vi rydder og vasker halvhjertet av med en fille, blir enige om at teppet uansett er usannsynlig ekkelt fra før. «Vi går på samme skole, ikke sant?» spør hun. Det har ikke slått meg før nå at hun ser kjent ut, jeg er så dårlig på sånt. Alle ser kjent ut, og ingen ser kjent ut. Men vi gjør det. Hun viser meg ringen hun maler, og jeg skryter. Jeg viser henne treet jeg har maltraktert og hun ler. «Det kan være spindelvev» sier hun raust om limtrådene som pryder mesteparten av den grønne filten. Vi går opp i kiosken og kjøper vann sammen, og snakker i pausene. Hun blir med når Morten og jeg tester heliumtanken ute i gangen, og vi ler oss ihjel og synger mens folk rundt rister på hodet.
«Vi sees på mandag da.»
