krise

Det har vært sånn alltid, så jeg er vant til det nå. Det at hjernen min krisemaksimerer. Jeg pleier ikke tenke så mye over det, det bare ligger der som en alarm som har lyden skrudd ned. Så man bare kan sove videre, om man vil. Men innimellom kjenner jeg at jeg blir litt sliten av den konstante lyden der.

Oi, nå dro hun for en halvtime siden. Hun skulle vært hjemme nå, men jeg har ikke hørt noe ennå? Jeg bare spør. Ingen svar. Ja vel, nå er hun død.

Hm, en lyd i babycallen, det lyser oransje. Lyset slukner, og lyden forsvinner. Bør jeg gå ut og se? Ja, for ungen er jo kidnappet.

En time har gått siden du svarte meg sist. Skal jeg sende en melding? Eller. Eller er det nå du er lei av meg?