Hverdag, Pride Pia Winther Hverdag, Pride Pia Winther

pride

Nå er det straks juni, og pridemåned.
Og jeg synes det er forferdelig å måtte innrømme at jeg gruer meg litt, jeg.

I fjor var første gang jeg kjente på den følelsen, og det betyr at jeg har vært enormt heldig og privilegert mesteparten av livet. Så sjelden har jeg måttet forholde meg til negative reaksjoner og holdninger at det oppleves rystende når det nå skjer. Kanskje har jeg vært bedre til å ignorere det før, til å lukke øynene og ørene, late som ingenting. Og det har kanskje også vært mindre synlig, det som nå blomstrer opp i alle kommentarfelter rundt om i forkant av juni, og i økende grad gjennom måneden.

Jeg har aldri skammet meg over den jeg er, men nå føler jeg på en kollektiv innvending som gjør at jeg krymper og blir liten.
Det startet i juni 2022, og forrige juni kom det plutselig veldig nært da noen stjal prideflagget utenfor tre ganger, ringte på og stakk av midt på natten, og kastet egg på huset vårt.

Da jeg var liten var ikke homofili et tema. Kritikerene vil gjerne at ting skal være mer sånn nå også, MÅ vi snakke om det hele tiden da? Holder det ikke nå egentlig, har vi ikke fått på plass det vi trenger av rettigheter? Spesielt mange kommenterer at de ikke er MOT homofili, bare de ikke får det trykket ned i halsen liksom. Men det er ingen som forsøker å trykke noe ned i halsen din. Vi er plutselig bare litt mer synlige, akkurat som du har vært hele livet. Gjerne for å sørge for at de som er som oss slipper å vokse opp med følelsen av å være så utrolig alene. Det gjør mye med en person, å føle det sånn. Det gjelder alle grupper mennesker, uansett hvem du er.

Vi har ikke stjålet regnbuen, men symbolikken i prideflagget understreker både glede og glede i mangfold. Vi kommer ikke til å reise rundt og foreslå pålagt heising av flagg. Men kan ikke de som gjerne vil det få lov? Er ikke forbud noe ganske annet enn pålegg?
Og før du går ut i kommentarfeltene med den kritiske hatten på, kan du ikke bli med oss til pridefestivalene først? Kan du ikke kjenne litt på samholdet, gleden, latteren, dansen, på hvor enormt rørte vi blir av å kjenne at vi får være oss selv, helt frie? Hvor godt det føles med en pause fra stygge og sårende kommentarer vi ikke kjenner oss igjen i?
Du kan få telle hvor mange nakne mennesker du ser, og sammenligne det med totalen. Kanskje du ser én fyr med lærsele og bar overkropp, kanskje du ser tre med hundemasker på. Men de bare går der de også, og barna roper “Se, der er Batman!”

Jeg har vært skeiv hele livet. Det skjedde ikke plutselig en dag, i voksen alder. Det kunne ikke vært annerledes, og det skjedde åpenbart ikke på grunn av ekstern innflytelse - jeg hadde aldri hørt om lesbiske før jeg så Fucking Åmål på kino som 13-åring og måtte gjøre mitt ytterste ovenfor vennene mine for å skjule hvor ekstremt fantastisk det føltes å plutselig forstå meg selv og mine følelser. Representasjon betyr mye for oss som har følt oss annerledes fra start.

Det er ingen av oss som vil inn i barnehager og skoler for å lære barn å være homofile, og ei heller om sex. Det er ikke det livene våre handler om. Det handler om aksept, om kjærlighet, om frihet, og om familiene våre. Våre barn ønsker bare å bli akseptert for den de er, akkurat som oss. Og det er vårt ansvar å lære dem det.

De som oss, altså vi, vi eksisterer uansett om vi blir akseptert eller ei. Men å kjenne på den utryggheten som plutselig blir mer og mer fremtredende i våre liv, det gjør det mye vanskeligere.

Å elske er en menneskerett.
Men kanskje menneskerett ikke er så viktig lenger.

Read More