halvdel

Jeg ser deg fra bussvinduet, du er liksom altfor langt frem sånn du alltid er, litt på tå og speider i feil retning selv om bussen er ganske vanskelig å gå glipp av. Jeg samler tingene mine og hopper av, har mest lyst til å hoppe inn i armene dine. Men jeg nøyer meg med å klemme deg hardt inntil meg, og kjenner at jeg elsker måten du sier “Åh.” på, som om du har ventet på meg hele livet.

Jeg smugkikker på deg der du sitter i sofaen med avisen i fanget og blar med rynket panne. Det lukter kaffi, og jeg har fått en kopp i hånden, jeg later som om jeg følger med på møtet mitt men jeg klarer ikke helt la være av å se din vei. Du titter opp og smiler, hjertet mitt banker så hardt at jeg er sikker på at du kan høre det.

Måten du passer på meg til jeg befinner meg i en samtale gjør meg trygg. Du snur deg ikke vekk og plukker opp en annen tråd før du er sikker på at jeg er OK. Men selv om jeg snakker med en annen, distraherer du meg jevnlig. Jeg snur meg og ser hvordan alle følger ordene dine, du har scenen. Men du er ikke klar over hvilken effekt du har på andre.

Du er redd du har foreslått noe jeg ikke har lyst til, og du sjekker og dobbeltsjekker. Men jeg elsker å være del av ditt liv og din hverdag. Jeg vil gjøre alt med deg, og jeg vil møte alle. Jeg vil definitivt bade. Du er dramatisk, sier du. Men realiteten er at du er den mest engasjerte personen jeg kjenner. Jeg vil passe på deg tilbake, du får komme opp stigen først.

På andre siden av bordet er det vanskelig å ense andre enn deg. Det er det alltid, men jeg har den beste utsikten her og det er bare oss. Du lyser opp rommet, det er en klisjé. Men jeg klarer ikke ta øynene vekk fra deg.

Vi går hånd i hånd mot avskjed, og du sier at det egentlig bare er mine kvaliteter som utfyller deg, ikke omvendt. Jeg må riste på hodet, tenker oi, har jeg virkelig vært så dårlig på å vise deg at du er min bedre halvdel?