usagt

Ansiktet ditt i det mørke bråkete rommet forteller meg at du ikke er klar for denne dagen. Du biter tennene sammen likevel, du smiler når du må.

Du lager kaffi, du smører, du dekker på, du sukker inni deg lydløst når jeg forsvinner inn i dusjen. Du står stødig i gangen og kjenner lyden mellom tinningene, den slår inn veggene og bena svikter, men du står.

Annenhver nedsmelt og eventyr. Hjernen min jobber 120km/t og jeg kan snerre og glefse, men biter ikke. Jeg gjør ikke det, for det fortjener du ikke. Inni meg kjenner jeg geléklumpene sklir gjennom, inn i samvittigheten, selv om de ikke trenger det.

Hvis tårnet raser, begynner vi på nytt. Blokk oppå blokk, vi bygger oss opp igjen, og det er noe vi har. For det meste usagt, men du vet jo det?