hverdag hver dag

Å passere hverandre på badet om morgenen har blitt en vane, vi danser ringer rundt hverandre og forsøker å ikke være i veien.

Det er noe veldig fint i det, selv om det høres komplisert ut.

Noen dager kan jeg bli så irritert av den minste ting. De fleste dager er jeg bare takknemlig.

ingenting

Når man prøver å finne ut av hvordan man skal sette ord på den følelsen. Av at ingen andre ser akkurat det du ser, det er noe man ikke helt kan forklare, det er ikke vanlig det der.
Du forstår kanskje ikke alt, men du forstår oss. Det er i de små tingene og ikke i de store, det tok tid å fatte at det er hele forskjellen. Alle de små tingene som beveger et gigantisk tannhjul, om de ikke var der var jeg ingenting. Og derfor er du alt.

halvdel

Jeg ser deg fra bussvinduet, du er liksom altfor langt frem sånn du alltid er, litt på tå og speider i feil retning selv om bussen er ganske vanskelig å gå glipp av. Jeg samler tingene mine og hopper av, har mest lyst til å hoppe inn i armene dine. Men jeg nøyer meg med å klemme deg hardt inntil meg, og kjenner at jeg elsker måten du sier “Åh.” på, som om du har ventet på meg hele livet.

Jeg smugkikker på deg der du sitter i sofaen med avisen i fanget og blar med rynket panne. Det lukter kaffi, og jeg har fått en kopp i hånden, jeg later som om jeg følger med på møtet mitt men jeg klarer ikke helt la være av å se din vei. Du titter opp og smiler, hjertet mitt banker så hardt at jeg er sikker på at du kan høre det.

Måten du passer på meg til jeg befinner meg i en samtale gjør meg trygg. Du snur deg ikke vekk og plukker opp en annen tråd før du er sikker på at jeg er OK. Men selv om jeg snakker med en annen, distraherer du meg jevnlig. Jeg snur meg og ser hvordan alle følger ordene dine, du har scenen. Men du er ikke klar over hvilken effekt du har på andre.

Du er redd du har foreslått noe jeg ikke har lyst til, og du sjekker og dobbeltsjekker. Men jeg elsker å være del av ditt liv og din hverdag. Jeg vil gjøre alt med deg, og jeg vil møte alle. Jeg vil definitivt bade. Du er dramatisk, sier du. Men realiteten er at du er den mest engasjerte personen jeg kjenner. Jeg vil passe på deg tilbake, du får komme opp stigen først.

På andre siden av bordet er det vanskelig å ense andre enn deg. Det er det alltid, men jeg har den beste utsikten her og det er bare oss. Du lyser opp rommet, det er en klisjé. Men jeg klarer ikke ta øynene vekk fra deg.

Vi går hånd i hånd mot avskjed, og du sier at det egentlig bare er mine kvaliteter som utfyller deg, ikke omvendt. Jeg må riste på hodet, tenker oi, har jeg virkelig vært så dårlig på å vise deg at du er min bedre halvdel?

usagt

Ansiktet ditt i det mørke bråkete rommet forteller meg at du ikke er klar for denne dagen. Du biter tennene sammen likevel, du smiler når du må.

Du lager kaffi, du smører, du dekker på, du sukker inni deg lydløst når jeg forsvinner inn i dusjen. Du står stødig i gangen og kjenner lyden mellom tinningene, den slår inn veggene og bena svikter, men du står.

Annenhver nedsmelt og eventyr. Hjernen min jobber 120km/t og jeg kan snerre og glefse, men biter ikke. Jeg gjør ikke det, for det fortjener du ikke. Inni meg kjenner jeg geléklumpene sklir gjennom, inn i samvittigheten, selv om de ikke trenger det.

Hvis tårnet raser, begynner vi på nytt. Blokk oppå blokk, vi bygger oss opp igjen, og det er noe vi har. For det meste usagt, men du vet jo det?

neste år

“Du får se neste år.”

Og jeg visste ikke da at jeg fikk se hver eneste dag hele året.

nå

Noen ganger blir jeg redd for å glemme å sette pris på nå fordi jeg ser sånn frem til livet vårt sammen.

Tenk om jeg bruker hele livet på å se frem til det?

søvn

Striper av lys glir over veggene i takt med bilene utenfor. Jeg kommer ikke til å savne det, men de gjør det lettere å finne ansiktet ditt mens øynene mine vender seg til mørket. Du, i din egen boble, du hører ikke bilene sukke forbi. Ansiktet ditt er så fredelig, foruten en liten bekymret rynke mellom brynene.

Jeg må holde meg fra å røre ved kinnet ditt, da vet jeg du våkner. Til og med når jeg smyger armen min tilbake rundt midjen din klemmer du hånden min lett og kommer nærmere.

Det er rart når jeg ikke kan lese noe i ansiktsuttrykket ditt. Det er bare rolig, ingen tanker eller bekymringer. Jeg liker å forstå deg uten ord. Men nå gjør du meg også rolig. Jeg kan sove videre, for du er her.

donte

Et ord jeg aldri før hadde hørt. Et ord som ikke har definisjon om man søker det opp på internett, men en artikkel om livet til fjells fra i vår. Et familieord, i bunn og grunn. Nå har det blitt ett av mine favoritter.

Det finnes generasjoner som har dontet, ordnet og pyntet, gjort sitt for at alle skulle ha det bra. Som har gitt konseptet fra seg i arv.

Kanskje i blant ble det donting heller enn kjærlighet. Men kanskje er det mest kjærlighet i dontingen.

Alt jeg vet er at hver gang jeg ser på jordbærplanten min tenker jeg på deg.

re: søndag

“Søndager? Utrolig oppskrytt konsept.”

sa jeg og blåste hardt ut mellom smale lepper. Pfff. Hun visste ikke at jeg hadde ventet på søndag hele livet. Men det kom aldri noen søndag, og jeg gav opp.

Det var lett å tenke at det kanskje var en slags uoppnåelig drøm jeg hadde forestilt meg, sånn man ofte gjør. For å sørge for selvsabotasje, passe på at ingenting noensinne er bra nok.

Men så var det så enkelt. Det var bare kyss, og kos på armen. Lukten av kaffi, og hun som blar i en avis. Et snik-kyss i nakken ved kjøkkenbenken. Å høre på radio sammen ved frokostbordet. En quiz i sengen. Kyssepause på vei hjem. Travelt utravelt. Evig musikk.

Men så var det deg.