om du ikke visste det
Alt som hender nå kommer til å være de bitene vi husker. Om fem år, ti, uansett hvor vi er, vi kommer til å huske alt det første.
Altoppslukende, utforskingen, den dirrende spenningen. De dagene vi aldri stod opp i det hele tatt. Hvordan det føltes da vi var nytt. Enten vil vi savne det, eller være takknemlige for det. Men det er nå, dette. Den beste delen. Enten blir det bedre eller det blir verre, men likevel er dette best.
Trykker på snooze. Fordi vi kan.
vent
Vent litt, tenkte jeg brått. Er dette så lurt? Er det feil tid og sted?
Er det ikke litt for komplisert egentlig? Blir det ikke veldig vanskelig? Eller kanskje lite konkret?
Kanskje du ikke engang liker meg. Kanskje jeg har tenkt du er noe du ikke er?
Kanskje vi ikke kjenner hverandre godt nok.
Det murrer i magen min, jeg prøver å holde fast i arket jeg har i hendene men det er tynt og skjelver som et løv. Hvor blir du av? Har du gått forbi? Finnes det en annen utgang her? Nei. Jeg vet jo det ikke gjør det. Rekker vi bussen?
Du kommer aldri rundt hjørnet. Jeg ser på føttene mine, har blitt litt klam i hendene. Men så. Der er du jo. Du ser på telefonen din, og så opp mot skiltene foran deg. Går i min retning og ser rett på meg, men ser meg ikke. Jeg må smile, du ser akkurat ut som deg.
Du går gjennom porten og snur i feil retning, ser deg forvirret rundt. Nå går du, tenker jeg. Småløper etter og veiver litt med hånden foran deg. «Hallo du!» sier jeg. Du ser på meg og kjenner meg ikke igjen, rynker pannen og ser vekk før du ser på meg igjen. Ansiktet ditt mykner opp i et slags sjokkert sammensurium av glede og overraskelse. Du ler og stopper opp, ser ned og holder hendene over ansiktet. «Nei!» sier du. «Hei!» sier jeg.
Smilet ditt er finere enn jeg visste. Jeg går helt bort og trekker deg inntil meg, det er både rart og kjent å holde rundt deg. Du lukter akkurat som jeg tenkte du skulle. Så slipper jeg deg sånn at jeg får se ansiktet ditt. Legger hendene mine på kinnene dine og tar sats. Leppene dine er myke og du står helt stille. Nå er du hjemme.
Jeg har glemt hva det var jeg tenkte på før du kom.
adjektiver
Du altså, sier jeg for tusende gang, etterfulgt av en strøm av beskrivende ord. Men selv mine egne ord begynner å kjede meg, det finnes ingen som yter deg rettferdighet innser jeg. For du altså.
Du er noe jeg ikke klarer å beskrive, du er en følelse som presser mot innsiden og truer med å rive meg i filler. Som om noen har ristet meg, og nå bobler det sammen til et overtrykk, det vil ut på et vis - men finner ikke veien. Jeg sier det er så mange ting jeg vil fortelle deg, men det som kommer ut beskriver ikke det som finnes inni.
Det var bare det.
kontrast
Jeg prøvde å finne ut om mangelen på lys var romantisk eller irriterende, tenkte altfor mye på hvor mett jeg var og på om kvelden ute hadde gjort huden min blank og klam som den lett kunne. Jeg tenkte på hvordan jeg stod og gikk, og på om du analyserte gangen min her og der som du hadde tenkt til.
Men da jeg snudde meg var armene dine strukket utover fra midten av kroppen din, og du fortalte meg om viktigheten av skulderarbeid som om det var det helt essensielt å vite. Kroppen din hoppet i takt med rytmene fra musikken, og du avbrøt deg selv med latter sporadisk og uhøytidelig. Det var toppen av hele det sjarmerende bildet du hadde lagt grunnlag for så langt, du som er så usikker og selvsikker på samme tid. Du vet at du er det jeg vil ha egentlig. Du tror du har skapt det, og vet ikke at du alltid har vært det. Det er ingenting som er mer sjarmerende enn akkurat det.
Jeg tar meg i å lure på hvem som har overbevist deg om at det var nødvendig i det jeg griper fatt i hendene dine og innrømmer at jeg aldri vil mestre skulderdans. Du tror ikke på meg, men skjønner at jeg har rett.
snart
Plutselig kommer jeg på at det er 20 år siden sist, og det er som om de ordene legger ekstra vekt på det hele.
Snart er du her. Snart skal du sitte ved siden av meg, og du kan ikke legges vekk i ti minutter om jeg ikke klarer å finne de riktige ordene eller kommer på noe morsomt å si. Du skal være helt ekte ved siden av meg, noe håndfast, jeg kan holde fast hånden din og håpe at jeg ikke glemmer hvordan man formulerer setninger. Og jeg kan ikke ta det bildet på nytt, for vi er i sanntid.
Plutselig skal du være ekte. Og jeg også.
snubler
Jeg hører meg selv snuble i ord når jeg skal forklare, det finnes for mange ord og samtidig finnes ikke de jeg leter etter.
Du, en gavepakke. Som dukket opp ut av løse luften, og alltid hadde vært der. Du, som jeg kjente og ikke kjente.
Nå kjenner jeg deg gjennom alle dine ord. Du famler ikke, du er tydelig og sikker. Og jeg leter ennå etter hvordan jeg kan forklare deg. Men det gjør ingenting.
Kanskje jeg kan vise deg det heller.
satt ut
Jeg ser for meg at du alltid vil overraske meg på måter som vil sette meg ut. Du har allerede overrasket meg på alle mulige måter. Men det stopper aldri.
Jeg håper du alltid ser deg selv gjennom mine øyne, for da vil du aldri tvile igjen. Du må forstå den følelsen du gir meg som bare du kan. Alltid.
skynder oss sakte
Det tok halve livet før vi hadde tid, så vi skynder oss sakte. Samtidig har vi all tiden i verden, for det finnes bare oss. Vi er kjente fremmede, og det er en ny gammel følelse.
Du sitter på andre siden av bordet og smiler et smil jeg blir svak av. Rommet er høylytt og travelt, men jeg ser bare deg. Du har den effekten på meg, som om resten av verden har tatt pause et øyeblikk.
Fra her jeg sitter, ser jeg tydelig for meg alle tingene vi kan være. Jeg tror på søndag igjen.
Du er søndag, og det elsker jeg.
søndag
Du spør meg hva jeg vil gjøre, og det er søndag. Jeg ser på deg herfra, fra innerst i sofaen - du har satt deg ved kjøkkenøyen og fyller koppen din med varm kaffe.
Jeg drømmer om alt det vi skal finne på. Vi burde gå en tur til Veden, sier jeg. Du blåser litt i koppen din og nikker. Eller vi burde egentlig se den utstillingen vi tenkte på, sier jeg. Du tar en prøvende slurk kaffe, og lager en grimase når du brenner deg på tungen som får meg til å smile. Kanskje vi bare burde gå på kafé, sier jeg. De har brettspill og UNO. Du ler av meg.
Hvor skal vi da, spør du.
Ingen steder, svarer jeg.