kontrast

Jeg prøvde å finne ut om mangelen på lys var romantisk eller irriterende, tenkte altfor mye på hvor mett jeg var og på om kvelden ute hadde gjort huden min blank og klam som den lett kunne. Jeg tenkte på hvordan jeg stod og gikk, og på om du analyserte gangen min her og der som du hadde tenkt til.

Men da jeg snudde meg var armene dine strukket utover fra midten av kroppen din, og du fortalte meg om viktigheten av skulderarbeid som om det var det helt essensielt å vite. Kroppen din hoppet i takt med rytmene fra musikken, og du avbrøt deg selv med latter sporadisk og uhøytidelig. Det var toppen av hele det sjarmerende bildet du hadde lagt grunnlag for så langt, du som er så usikker og selvsikker på samme tid. Du vet at du er det jeg vil ha egentlig. Du tror du har skapt det, og vet ikke at du alltid har vært det. Det er ingenting som er mer sjarmerende enn akkurat det.

Jeg tar meg i å lure på hvem som har overbevist deg om at det var nødvendig i det jeg griper fatt i hendene dine og innrømmer at jeg aldri vil mestre skulderdans. Du tror ikke på meg, men skjønner at jeg har rett.