skittent

Sollyset rakk bare akkurat til nesetippen din
og rundt oss var det hvitt og mykt
i kontrast mot de skitne vinduene, grått regnvann hang igjen, skygger formet som dråper laget fregnedryss over ansiktet ditt

Der var det varmt og lunt,
og kanskje akkurat derfor var du trygg nok til å spørre om jeg ville være bare din, for du var ikke sikker på om jeg var det og det var ikke jeg heller
Men akkurat der og da var det ingenting jeg heller ville enn dét

I et parallelt univers varte det evig, vi, du og jeg
Der er alltid sengetøyet varmt rett fra tørketrommelen, og det er søndag

gamledager

vil ta deg med hjem
og vise deg at jeg ikke alltid er stille og kjip
du kunne tatt av deg skoene mens du
så på hvem jeg har valgt å henge opp 
bilder av i entreen og
så kunne jeg ha pekt på en bok jeg visste
at du også hadde lest og få deg til å se
på bokhyllene mine og alle de ordene
jeg har valgt å ha i nærheten av meg
du ville kanskje tittet på videostabelen 
eller kaoset på skrivebordet
blyanter spredd utover utallige tegneblokker
og oppslåtte notatbøker overalt
mens jeg trykket play på stereoanlegget
og ventet på at du skulle skjønne
at du burde like meg

under huden

Inntil veggen her, det er litt varmere enn midt i kulden, midt i snøen som ikke helt faller, mer svever.
Jeg tar ett trekk av sigaretten og kjenner hvor vant jeg er til å være kaldere på høyre hånd.

Hun sitter midt på verandaen og har snøfnugg i pelsen, med store øyne følger hun snøflak som virvler rundt oss og jeg smiler av henne og lurer på hva hun tenker.
Hun tenker at hun skal eliminere snøflakene, der hun kaster seg etter ett som svever forbi snuten.

Her ute er det så stille, en annen verden, bare ved å trekke en dør til siden. Jeg kan fortsatt se mitt andre univers gjennom glassdøren, men her ute er jeg alene. På første rad som betrakter.
Alle under meg lever mens sekundene rundt meg fryser, jeg finnes ikke her ute, jeg ser på han som henter vinflasken på kjøkkenet og forsvinner mellom kjøkkenvinduet og kommer til syne igjen i stuevinduet, der han viser frem vinflasken til samboeren på det høytidelige viset man gjør på restaurant.
Kanskje han var servitør en gang. Kanskje samboeren er kjæresten hans, og i så fall er de kjekke sammen, de to mennene.

I leiligheten under flimrer det blå lyset over to ansikter som ligger i hverandres armkrok, det gjør de nesten alltid. De finnes på en måte heller ikke, de lever der i TV-apparatet og ikke med hverandre.
Hunden deres sitter ved verandadøren og stirrer ut. Han har blitt stor siden i fjor, da han var noen måneder gammel og tumlet rundt ute på verandaen med klønete bevegelser.

I blokken til høyre har toppleiligheten middagsselskap som vanlig, med sofistikerte mennesker rundt langbordet, de har dresser og kjoler på og er formelle. Det er ett barn med, og han ser alltid ut til å kjede seg. Alle de andre ler og skåler med glassene sine, men når de to ikke spiser middag med alle de kjenner sitter de i hver sin ende av sofaen med hver sin laptop. Hvilket univers lever de i? Hvert sitt?

På en av de minste verandaene i midten av blokka sitter en dame med morgenkåpe og tøfler ved et skittent plastbord og røyker. Hun er alltid alene, og i leiligheten hennes er det alltid mørkt.

Det finnes ingen leilighet der rødt, mykt lys fyller alle vinduene, der det ser varmt ut og alle stearinlysene er tent. Der en kvinne spiller piano og synger med sånn innlevelse at man kan se noter strømme ut over henne.
Men det hadde vært fint, tenker jeg, dytter sigaretten ned i askebegeret og plukker opp katten.

Vi går tilbake til vårt univers nå.

smittende tankegang

Mm, du kan stå der borte, der ved gjerdet, og så tar jeg bilde.
Vent litt, du trenger et gult blad i håret, og ett i hånden.
For en gangs skyld er jeg med på å gå tur, så da må jeg få dokumentere det, sant?

Kanskje om det ikke var så kaldt, så kunne vi blitt ute enda lenger, og jeg kunne tegnet deg og oss og den bygningen til høyre og elva. Vi kan kjøpe en kaffe hver likevel da.

Eller skal vi bare krype under dyna sammen istedet egentlig?

her kommer vinteren

Det er hvitt og mykt, og igjen er vi innpakket, innsvøpt i det kalde, tunge, lette, fjerne, våte, tørre. 
Trærne rundt oss sukker og lener seg mot hverandre, snøen får de sterke grenene til å riste lett i vintermørket.
Det er to sett med fotspor til der vi sitter, skjelvende og ser på frostrøyken som unnslipper munnene våre selv om vi ikke sier noe. 

Jeg pirker på plastlokket som har sprukket, og er på vei til å falle av pappkruset mitt, halvfullt av kald kaffe.
Inni meg hører jeg musikk og vi sitter kanskje her på hver vår side og hører på indre musikk, og vi snakker ikke. 
Det trengs kanskje ikke alltid. Selv om vinteren snart er her, er våren det også.

gjensyn

Fra takterrassen er alle trærne gule, og jeg er glad jeg ikke er der nede og heller her oppe. 
Virvler av varme snor seg fra kaffekoppen min og blander seg med røyksignalene fra munnen min.

Men jeg fant noe på bunnen av dette som jeg ikke letet etter. En tom blokk og en utrolig godt brukt blyant.
Etter så mange kapitler tror jeg boken er ferdig skrevet, og jeg kan illustrere noe nytt, noe jeg egentlig har hindret meg selv i å illustrere fordi det har vært en vegg i veien.

Det er bittesmå ting som gjør at jeg innser at hver dag ikke er den samme.

I tankene mine sitter jeg på en trapp et sted det er varmt og tegner mennesker som gjør bittesmå ting de ikke gjorde i går. 
I Roma snubler noen i den berømte trappen. I Pisa tråkker noen med en liten fot over på gresset, selv om det ikke er lov. 
I Venezia prøver noen å stjele litt vann fra de flytende gatene, slik at byen skal synke litt saktere.
I Paris prøver en mann å finne kjelleren i Louvre, slik at han har noe ikke naboen har. 
I Oslo prøver jeg å tegne noe som ikke finnes. 

Egentlig tegner jeg et rotete bord med en skitten pære og en nesten tom cola-flaske som aldri forsvinner. 
Egentlig tegner jeg ingenting.